Når Gud ser på sentrum i universet, ser han ikke på deg. Når himmelens scenearbeidere retter lyskasteren mot stjernene i showet, trenger jeg ikke solbriller. For lyset faller ikke på meg.

Små satelitter, det er det vi er. Verdsatt. Gitt verdi. Høyt elsket. Men sentrale? Avgjørende? Krumtapper? Niks. Dessverre. Stikk i strid med vår indre ptolemeer: Verden dreier seg ikke rundt oss. At vi skal ha det behagelig, blir ikke prioritert av Gud. Hvis det var tilfelle, måtte noe ha gått av hengslene. Hvis vi var stjerner i showet, hvordan skulle vi forklare flatjordshendelser som død, sykdom, sviktende økonomi eller rumlende jordskjelv? Hvis Gud er til for å behage oss, skulle vi ikke alltid være fornøyde?

Månen er bilde på rollen vi har. Hva gjør månen? Den skaper ikke lys. Månen har egentlig ikke noe lys det er verdt å skrive sanger om. Hadde det ikke vært for solen, hadde månen ikke vært mer enn en beksvart, kopparret stein. Men når månen er riktig plassert, lyser den. La månen gjøre det den var skapt til å gjøre. Da blir en klump av støv en kilde til inspirasjon, ja, faktisk en kilde til romantikk. Månen reflekterer det store lyset.

 Dette var ett lite utdrag fra Max Lucado`s bok, ”Det handler ikke om meg”. Vil anbefale deg på det sterkeste å lese denne boken. Det er med å setter livet litt i perspektiv.