Jeg skal her gjøre rede for sannhetsbegrepet ifølge kristen tro, og sannhetsbegrepet i postmodernismen som vi er en del av, uansett om vi ønsker det eller ikke.

På debattsiden til Aftenposten har de tatt opp spørsmålet; “Hva er sannhet?”. Olram skreiv dette: “Sannhet er bare for den som tror! Religion eller ikke religion.”. Her linker Olram automatisk sannhetsbegrepet til noe subjektivt, men hva da med den objektive sannheten som kristne påstår finnes? Hvis det finnes en objektiv sannhet er det da en “mindre sannhet” bare fordi at noen ikke tror på den?

En voksen person som er preget av postmodernismen kunne sagt dette: “Absolutt sannhet finnes ikke, to mennesker kan ha to helt forskjellige forståelser av sannhet, men begge kan ha rett.”Vi lever i en tid med ett stort mangfold av livssyn, kulturer og verdier. Hva er egentlig det rette, eller er det noe som er mer rett noe annet? Er det noe som er mer sant en noe annet, eller er alt sant for den som tror det er sant?

Sannhetsbegrepet ifølge kristen tro

“Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.” (Joh 8:31-32)

Jeg skal her gjøre rede for begrepet sannhet ifølge kristen tro, og vil begynne med å gå nærmere inn på det Hebraiske og det Greske ordet for sannhet i Bibelen. 

Det Hebraiske ordet for sannhet i Bibelen er verbet ´emet, som er noe som er fast og solid, og noe som stemmer med virkeligheten. Ser vi på det greske ordet for sannhet, verbet aletheia, så er det også i likhet med ´emet noe som stemmer overens med virkeligheten. 

Det bibelske synet på sannhet (´emet og alteheia) kan sammenlignes med ett tau som har mangen forskjellige tråder i seg, som innebærer både trofasthet og fullstendighet. Bibelen formidler ikke en sannhet som er skapt ut ifra mennesklige eller kulturelle settinger, den viser til at sannheten er fra Gud. En objektiv sannhet, som er uavhengig av hvordan mennesker stiller seg til den. En sannhet som stemmer med virkeligheten rundt oss.

Sannheten er åpenbart av Gud

Den er ikke oppfunnet av mennesker eller trosamfunn, derimot kan trosamfunn være oppfunnet av mennesklige grupperinger. Sannheten kommer fra en personlig og moralsk Gud som har åpenbart seg for oss. Vi kan gå inn på ett vers i Paulus brev til Romerene (2:14-15); “For når hedninger, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som ikke har loven, seg selv en lov. De viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter…”

Uansett hvordan mennesker stiller seg til Gud, så er Gud og sannheten der som en absolutt sannhet, og Paulus viser til at den er skrevet i alle menneskers hjerter.

Ved siden av at han har åpenbart seg igjennom skapelsen og menneskene, så har Gud også åpenbart seg igjennom historien. Sannheten er spessielt åpenbart igjennom Jesus, som Gud selv, i mennesklig skikkelse, og de 66 bøkene som vi finner i Bibelen. Paulus er tydelig på at skriftene er innspirert av Gud og Bibelen fører til at menneskene kan leve det livet de er skapt til å leve (2 Tim 3:16-17).

Objektiv sannhet finnes

Gud er kilden til sannheten, som han har åpenbart for oss. Bibelen viser til en objektiv sannheten som er åpenbart igjennom en personlig Gud. Den objektive sannheten er sannhet som ikke er avhengig av noen subjektive følelser, ønsker eller tro. Paulus kommer inn på dette i Romerbrevet (3:3-4) “Hva så om noen var utro? Skulle vel deres utroskap gjøre Guds troskap til intet? Langt derifra! la det stå fast at Gud er sannferdig…”  

Det at Guds sannhet er en objektiv og absolutt sannhet, betyr ikke at Guds sannhet ikke kan bli en personlig subjektiv sannhet for ett menneske. Ett menneske blir overbevist om sannheten igjennom troen, men dette har ingen påvirkning på Guds absolute og objektive sannhet.

Kristen sannhet er objektivt i sitt vesen

I dette menes det at Guds sannhet er noe som ikke forandrer seg, noe som står fast. Det er mye rundt oss som kan forandre seg, t.d. været eller humøret, men Guds sannhet vil ikke forandre seg. En klassisk tekst som vi kan trekke fram her, finner vi i en av Jesu avskjedstaler (Joh 14:6); “Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.” Dette er tydelige påstander som ikke kan misforståes. Jesus er tydelig på at det er kun en måte, og det er igjennom han. Sannheten i evengeliet er ikke med tanke på at hvert enkelt menneske kan finne opp sin subjektive sannhet, det er en objektiv sannhet som kristne ønsker å følge. Det at den bibelske sannhet er objektiv i sitt vesen betyr ikke at kristne har full kunnskap eller at kristne er ufeilbarlige. Det betyr heller ikke at alt kan bevises for alle. Menneskene forstår stykkevis (1kor 13:12) og lever under syndefallet (Rom 3,23), men de setter sin tro til den objektive sannheten som blir formidlet i Bibelen. 

Sannheten er universell og evig

Det vil si at den ikke er kulturbestemt, eller trandy og overfladisk. Det at sannheten er universell betyr at den gjelder overalt, den involverer alt og ekskluderer ingen. Vi kan se på Peters tale for det høye råd i Jerusalem (Apgj 4:12); “Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.” Dette verset involverer alle og eksluderer ingen.

I Jesaja står det (40:8); “Gresset blir tørt, blomsten visner. Men vår Guds ord står fast til evig tid.” Det sier seg selv at skaperen står over skapelsen, men hovedpoenget her er at Guds ord står fast til evig tid, det er ikke noe som kan forandres.

Lesslie Newbigin nevner i sin bok “The gospel in a pluralist society” ett sitat fra en hindu; “As I read the Bible I find it a quite unique interpretation of universal history and, therefore, a unique understanding of the human person as a responsible actor in history. You Christian missionaries have talked of the Bible as it were simply another book of religion. We have plenty of these already in India and we do not need another to add to our supply”. Bibelen i seg selv har ikke en intensjon i å skape en religion, den har som intensjon i å formidle sannheten til menneskene igjennom Gud.

Sannheten er eksklusiv

R.J. Rushdoony kommenterte; “Truth is exact and precise, and the slightest departure from the truth is the substitution of falsity for truth”. Det er kun Gud som har copyright på absolutt sannhet, Gud som er sannhet. Hvis vi mennesker legger til, eller lager vår “egen sannhet” så er det ikke automatisk sant. Våre forståelser om sannhet må stemme 100% overens med Guds sannhet, for å være en absolutt sannhet. Hvorfor? For Gud har skapt alt vi har rundt oss. Han er skaperen vi er skapelsen, hvem har da best oversikt over hvordan ting fungerer og hva som er sant? For å komme nærmere inn på logikken i sannheten så kan vi se på “Kontradiksjons prinsippet” til Aristoteles; “Ingenting kan både være og ikke være på samme tid”. Det finnes bare en Gud, da kan vi ikke samtidig si at det finnes flere. Eller hvis vi sier at en ting er sant, så kan vi ikke i samtidig si at det ikke er sant.

Sannheten er ett mål i seg selv, den er ikke kun ett middel 

Paulus skriver at loven er skrevet i våre hjerter (Rom 2:15), i følge kristen tro så ligger lengselen etter Gud og hva som er sant, i oss. Hvor mye tid og krefter har ikke filosofene opp igjennom tiden brukt på spørmsålet “hva er sannhet”?. 

Sannheten er én, på lik linje som Gud er én. Alle sannheter henger isammen med hverandre, som ett eksempel på Guds fantastiske skaperverk. I en kristen sannhetsforståelse så kan ikke noe være sant i religion, men ikke sant i vitenskapen. Eller, sannhet i filosofien, men ikke sant i teologien. Sannheten er objektivt og absolutt, og den er ett mål i seg selv.

Sannhetsbegrepet i postmodernismen

“Alt er relativt, det finnes ingen absolutt sannhet”

Lesslie Newbigin skriver i boken sin “The gospel in a pluralist society”,  om noe han kaller for “operative plausibility structur”.

Newbigin påpeker en endring i tankesettet de siste årene når det gjelder “verdier” og “fakta”. Han erfarer at mennesker tenker i to forskjellige områder, i det offentlige (objektive) og det private (subjektive). Der de ser mer på religion som ett område med gode eller dårlige verdier, og ikke ett område der de leter etter sannheter. Religion hører til det subjektive og det er opp til hvert enkelt menneske og bestemme hva man vil tro på. Vitenskapen derimot er noe som “alle veit”, det er objektivt gjeldende for alle mennesker.

Tenker ett postmoderne menneske slik i dagens samfunn? Jeg vil la Lesslies Newbigins tanker ligge og se litt nærmere på sannhetsforståelsen innenfor postmodernismen. Den sannhetstanken som blir framhevet i postmodernismen handler ikke om noe absolutt, eller en almenn standard som vi kan forholde oss til. Ifølge postmodernismen så finnes det ingen allmenngyldige svar, det som er sant, det er sant for den enkelte, sannheten befinner seg i vår subjektive erfaring. Avvisningen av den objektive virkeligheten har ført til at det postmoderne mennesket kun fokuserer på seg selv og sine egne opplevelser, og dermed blir tankene om en objektiv virkelighet som er høyere og noe annet en seg selv vanskelig. Postmodernismen hevder at vi ikke må forsøke å gå lenger enn det vi faktisk vet. Ett eksempel på dette er når vi leser en tekst, så finnes det ingen bokstavelig sannhet. Sannhet er det vi skaper ved vår forståelse av og vårt samspill med teksten. Det finnes ingen bokstavelig sannhet i seg selv, bare én sannhet: “min tolkning, min lesning, min virkelighet”.

Det kan virke som at det postmoderne menneske som jeg her har karaktirisert, ikke helt passer inn med Newbigins tanker om det moderne menneske. Det er viktig å være oppmerksom på at alle mennesker har sin egen oppfatning om hva som er sant og hvor de skal “hente” sannheten fra. Vi finner nok ikke ett “ekte” postmoderne menneske som lever det postmoderne livet ut til punkt og prikke, men det kan være interessant og ha Lesslie Newbigins forståelse av det moderne tankesettet i bakhodet.

Mulighetene og utfordringene

“Trosforsvar i en postmoderne tid”

Tidligere så nevnte jeg “Kontradiksjons prinsippet” til Aristoteles; “Ingenting kan både være og ikke være på samme tid”. Postmodernismen vil ikke stille seg bak en slik påstanden om sannhet, den ville pekt på den subjektive forståelsen og ikke konkludert på lik linje som Aristotelses. En påstand som står sterkt i den postmoderne tankegangen er; “det finnes ingen absolutt sannhet”. Hvis vi grunner litt på den påstanden, så ser vi at den faktisk motsier seg selv, i og med at den gjør krav på å være det den sier ikke finnes, en absolutt sannhet. Vi må ha i tankene at det er den subjektive begrunneslen som ligger til grunn i postmodernismen, de ser etter sannhet ut ifra sitt eget ståsted, hva de føler, ser og kan forstå. 

Hva er problemene med denne postmoderne tankegangen? Hvis vi ser litt på verden rundt oss, passer dette bilde av sannhet inn i den verden vi lever i? En fotball er rund, er det en absolutt sannhet? Alle er enige om at fotballen er rund, hvis en fotball ikke hadde vært rund, så hadde det ikke vært en fotball. Hensikten med fotballen er at det skal spilles fotball med den, og det er en forutsetning at den er rund. Det finnes mangen slike absolutte sannheter i naturen, vi kan for eksempel se på naturlovene. Hvis et menneske hopper ut av ett fly i full visshet om å fly, har den subjektive sannhetsforståelsen noen innvirkning på virkeligheten da? Hopper ett menneske ut av ett fly, uten utstyr til å fly med, så faller han ned, det sørger tyngdekraften for. Det hjelper ikke hvor overbeviste vi er, mennesker kan ikke fly, det er en absolutt sannhet. For å ta ett siste eksempel; de fleste mennesker har opplevd nære dødsfall i familien, der de så inderlig kunne ønske at den som døde ikke var død. Uansett hvordan de subjektivft stiller seg til problemmet så har det ingen invirkning på dødsfallet. Det er en absolutt sannhet at vedkommende er død, det subjektive har ingen makt til å forandre den hendelsen som har skjedd. 

Det finnes objektive sannheter som er absolutte, og jeg trur at de fleste mennesker i dagens samfunn er enige med den påstanden. Problemet er når diskusjonsemnet kommer inn på religion og tro, da er det med en gang ingen sannheter som er absolutte, hvorfor det? Finnes det ingen absolutte sannheter i religionen? Jeg har hatt noen samtaler på dette område med en venn av meg, og det er skremmende intressant og se hvor godt han passer inn i modellen til Lesslie Newbigin (ovenfor). Han ser at den kristne troen har en positiv invirkning på meg, og han ser at det har vært en forandring i livet mitt. Men tankene om at kristendommen har noe å si for han, uansett om han trur eller ikke, de er ikke eksisterende. Den kristne tro påstår at sannhetene er universell og gjeldene for alle, hvis noe er sant i vitenskapen så må det også være sant på andre felt, det kan ikke være feil i teologien og rett i vitenskapen. Problemet er nok at det postmoderne menneske ikke ser på religion som en plass de søker etter sannhet, men de søker etter sannhet i det subjektive. Utfordringen i dagens samfunn er det tankesette menneskene rundt oss har, som er påvirket av den postmoderne livssynstrenden. Modellen til Newbigin gir oss et bilde over den utfordringen som vi står overfor, og som han følte på når han kom tilbake til UK fra tiden som misjonær i India.

Professor Kurt Christensen ved Menighetsfakultetet i Sverge, ønsker i boken sin å klargjøre hvilke muligheter kristent trosforsvar har i vår tid, og om vi kan argumentere for kristendommens sannhet inn i en postmoderne kultur. Han påpeker at det postmoderne har mistet troen på at fornuften kan nå fram til en helhetlig verdensforklaring, og søker heller tilflukt i en “lokal fortelling”, en livsanskuelse som ikke påberoper seg å gi alle svar, men tilfredsstiller de nære behov. Veien til sannhet går ikke primært gjennom intellekt og refleksjon, men heller gjennom erfaringer, følelser og intuisjon. 

Hva kan den kristne tro stille opp mot den postmoderne sannhetsrelativisme? Christensen er ikke pessimist, men påpeker at den postmoderne sannhetsforståelse på flere omdråder kan fungere som en “øyeåpner” for kristen tenkning. Han trekker fram bl.a. postmodernismens berettigede kritikk av modernismens optimisme og framtidstro. Og den postmoderne påvisning av den mennesklige erkjennelsen av begrensninger. Noen ting som han mener er viktig å holde fram er; fornuftens grunner for troens sannhet, og under dette hører ikke minst den kristne skapertro, som forutsetter en realistisk virkelighetsforståelse.

Å holde kristendommens sannhet fram i møte med postmoderne mennesker, må være mer enn et teoretisk foretagende påpeker Christensen. Det må omfatte hele kirkens virksomhet, og ha som mål å berøre hele mennesket. Han holder fram at menighets-fellesskapet, de troenes liv, vitnespyrdet om gudslivets erfaringer osv. vil ha en langt større betydning for mennesker enn det har hatt tidligere.

Det er viktig når vi samtaler med mennesker at vi tar deres meninger og opplevelser på alvår, hvis vi ikke gjør det kan vi ikke forvente en konstruktiv samtale. Trosforsvar imøte med mennesker som er preget av postmodernismen, krever at den som forsvare troen er villig til å “gå sammen” med vedkommende. Ta utgangspunkt i det begger regner som sannhet, t.d. vi er begge mennesker, som ikke strekker helt til og vi klarer ikke å forstå alt rundt oss, så kan man jobbe utifra dette ståstedet og oppdage flere sannheter i fellesskap. 

Det er ikke kun “ikke-kristne” som er påvirket av det postmoderne, vi alle lever i denne tiden og blir påvirket. Som kristne er det viktig at vi forholder oss til Gud som den absolutt kilde av sannhet!  Ei dame sa dette;  “I find the way of Jesus helpful, but I can´t exclude anyone’s spirituality outside of Christianity”. Det er viktig å forstå at innenfor en kristen tro så er det ikke flere veier, men en vei og det er igjennom Jesus. Gud er skaperen, menneskene er skaperverket og de har ikke myndighet til å forandre på det Gud har sakt eller gjort. 

Men det som er det interessane med påstanden over, er hvor tydelig påvirket den er av postmodernismen. For å finne sannheten så retter vedkommende seg automatisk til sitt eget subjekt og ekskluderer den objektive sannheten, som Jesus faktisk poengterer (Joh 14:6). Kristne blir også påvirket av postmodernismen, og det er kanskje over “sine egne”, man må forsvare sannhetsforståelsen innenfor kristen tro oftest.

Jeg vil til slutt igjenn påpeke Newbigins modell (ovenfor). Jeg personlig trur det er veldig viktig at både vitenskap, religion, filosofi og andre felt blir bedømt som en helhet. Vitenskapen kan ikke gi svar på alle spørsmål, på lik linje som filosofien, religionen ikke kan gi svar på alle spørsmål. Til sammen så er det en helhet der man søker etter å forstå virkeligheten. Virkeligheten er objektiv, sannheten om virkeligheten er da selvfølgelig objektiv og en absolutt sannhet.

Til slutt, ett spørsmål til deg som har lest dette. Hvor søker du etter sannhet? Er det viktig for deg at det er sant, det du trur er sant? Stemmer dine tanker med virkeligheten rundt deg? Gå noen runder med deg selv… søk etter sannheten. Den som søker sannheten oppriktig, vil finne Sannheten!